Mari-Anne Zahl ble født i Varhaug på Jæren i Rogaland, og vokste opp på Hårr sammen med sine to år eldre tvillingbrødre. Seks år gammel flyttet hun med familien til Opstad Tvangsarbeidshus der faren arbeidet som kokk. Opstad på den tida var et minisamfunn der alle fengselsbetjentene bodde på området sammen med sine familier, mødrene var hjemmeværende og ungene hadde en god oppvekst uten farer av noen art bortsett fra at de kunne ramle uten store skader i den grønskebefengte kanalen. Det fantes nesten ingen biler, så ungene kunne sjangle rundt på altfor store sykler fra tidlig alder, klatre i trærne og samle fugleegg, stjele gulrøtter og kålrabi på jordene om høsten, og lage hytter i de uendelig hesjene, under trærne i de små planta skogene eller som plankehytter i de store hagene. I hyttene ble det servert syrestilker og havregryn med sukker. Alle foreldrene kjente alle ungene, og de fangene (stort sett tørrlagte alkoholikere) som gikk ute og jobbet var snille og greie. Mari-Anne gikk i en klasse med ni andre elever i sju år, hadde interesserte og flinke lærere, hun fikk snakke så mye hun ville bare hun rakte opp hånda først, og hun var den eneste i klassen som ikke hadde en dag fravær i alle år på folkeskolen. I tillegg deltok hun i Koret, Speideren, Misjonsforeningen, Yngres og Søndagsskolen, og hadde sine bestevenninner i Rødgata der hun bodde. Vi vet selvsagt ikke alt om Mari-Annes barndom, men vi tror at hun stort sett hadde det bra, at hun der fikk grunnlaget for det heilstøpte og innsiktsfulle menneske hun utviklet seg til. 

I 1964 hadde hun unnagjort Landsgymnaset på Bryne og forberedde opptak til sosionomutdanning gjennom ansettelse ved Bakkebø hjem og arbeidsskole, og Stavanger sosialkontor 1964 – 65. I 1967 var hun ferdig sosionom ved Sosialskolen i Trondheim. I 1969-70 med Fullbright stipend deltok hun i Cleveland Internatiol Program for Social Workers and Youth Leaders, og søkte opptak til mastergradsstudiet i sosialt arbeid ved University of Minnesota. På grunn av regelverk med opphold i USA måtte hun returnere til Norge ett år, og arbeidet som sosialsekretær ved Statens Attføringsinstitutt i Oslo i et år, før hun i 1971-73 tok masterstudiet i sosialt arbeid ved University of Minnesota, delvis finansiert av et stipend fra en kvinneorganisasjon, PEO Sisterhood. I Minnesota traff hun sin mann Hans Göran Eriksson som var et år foran henne i samme studium, og de giftet seg 12 mai -73 i Minneapolis. Mari-Anne var veldig kresen når det gjaldt menn, og endelig fant hun en som passet godt sammen med henne. De hadde et godt samarbeide, Hans Göran laget mat og stelte i huset som en fullbefaren husfar, og de levde lykkelige med hverandre til Mari-Anne døde.  

Høsten -73 begynte de begge som høyskolelektorer ved Sosialskolen i Trondheim. Barna deres, Ane-Gerda og Lars Johan ble født i -73 og -76. Mari-Anne ble ansatt 1978 som universitetsstipendiat i sosialt arbeid ved Universitetet i Trondheim, senere Institutt for sosialt arbeid og helsevitenskap ved NTNU hvor Mari-Anne har vært førsteamanuenis fram til nå. I 1979 – 80 hadde familien sitt første opphold i USA der Mari-Anne og Hans Göran tok studier i doktorgradsprogrammet i sosialt arbeid ved Case Western Reserve University, School of Applied Social Science, Cleveland, USA. Mari-Anne satset på en forskerkarriere med mange skriftlige arbeider om barn og barnevern, familie, sosialt arbeids historie og samarbeid innen sosialetater. Det ble flere studie-, forsknings- og gjesteforeleser-opphold i USA, i 1985 ved School of Social Work, University of Tennessee, Knoxville og deretter flere ved University of Minnesota. Det siste i 2004.  Mari-Anne tok doktorgraden ved NTNU i Trondheim på arbeidet ”Sosialt arbeid i sosialpolitiske rammer” i 2000. Mari-Anne startet forskning vedrørende livssyn og sosialt arbeid hos norske sosialarbeidere, og samarbeidet med forskergrupper i Amerika og England. Flere norske sosionomer mente temaet ikke var aktuelt og heller ikke passet i Norge, mens andre mente at temaet var viktig i arbeid med mennesker generelt og spesielt mennesker fra andre nasjoner i det Norske samfunn. Mari-Anne var meget engasjert i å se sosialt arbeid i internasjonalt perspektiv, og i over tyve år var hun koordinator ved Inter University Center i Dubrovnik, der det ble holdt kurs om sommeren hvert år.

Mari-Anne var en av initiativtakerne til å danne en ny Zontaklubb i Trondheim og var chartermedlem når klubben ble stiftet i 1986. Hun var med i det første styret og var senere leder i klubben. Hun representerte også vår klubb på Convention. Mari-Anne var engasjert i alt det som Zonta står for, ikke minst for å bedre forholdene til svakere stilte kvinner i andre deler av verden. Hun var i alle år et aktivt medlem, hvilket kom klubbens målsetting og prosjekter til gode. Hun var en viktig del av nettverket i klubben. Mari-Anne var hele tiden dessuten det varme mennesket som hadde personlig og varm interesse for det enkelte medlemmet i klubben. Hun var for oss en sentral person som bestandig var inkluderende og full av omtanke. 

Mari-Anne var trofast mot sine venner, både gamle barndomsvenner og nyere venner. Hun hadde et langvarig samarbeid og vennskap med sine naboer på Lade der familien bodde helt fra barna var små, og lille Lade kirke var fylt til trengsel da hun ble bisatt 3 april. Mari-Anne var blitt helsemessig svekket de siste årene på grunn av Parkinsons sykdom, og etter det kjekke 50-årsjubileet for konfirmasjonen på Jæren i oktober i fjor fikk hun vite at hun hadde uhelbredelig kreft i bukspyttkjertelen. Det var en uendelig trist nyhet for Mari-Anne selv og alle oss som hadde gledet oss over å være sammen med henne. Mari-Anne hadde sett for seg en aktiv pensjonisttilværelse om få år, se sine tre små barnebarn vokse opp, fortsette samhandlingene og samtalene med sine to meget kjekke og sympatiske barn, fortsette samlivet med Hans Göran, fortsette i Zonta og med alle de andre tingene som var viktige for henne. Hun sto på med alle krefter hun hadde, men livet hennes kunne ikke reddes.  

På vegne av Trondheim Zontaklubb II
Kari Todnem og Margareta Johnsson

Torsdag den 5. februar 2009 fikk vi det triste budskap at vårt chartermedlem, Inger Sommerschield Melbye, etter en lengre sykdomsperiode, hadde sovnet inn.

Inger var den første klubbformannen i Kristiansand Zontaklubb.  Hun gjorde en stor innsats for å få chartret klubben etter en lang ”innkjøringsperiode” og ledet klubben fra 1991 - 1993.

Inger var nærmest født inn i Zonta, da hun hadde  en mor som var Zontian og en søster som er medlem i Oslo 1, og hun hadde et stort engasjement for Zontas prosjekter.  Hun var, som husmor ved Agder Folkehøgskole, en av initiativtakerne til Zonta Norges landsprosjekt for støtte til elevene i Minsk og hun har vært en stor pådriver som ”sjefsmannekeng” når klubben har hatt innsamling til våre lokale prosjekter. Senest i oktober hadde hun en hånd med i utvelgelsen av klær til mannekengene.

Vi kommer alle til å savne hennes engasjement og gode humør .

På vegne av Kristiansand Zontaklubb
Inger Kvevik

Inger Sommerschield Melbye